Innledningsvis må det sies at å komprimere en historie som i 2025 har eksistert i 170 år, er litt av en utfordring. Det blir et skjønn, for historien er skrevet utførlig og er vel ivaretatt annet steds. Først og fremst i Birger Dannevigs Grimstad Sjømannsforening gjennom 100 år og Jarle Bjørklund m.fl. i Mesan Skjøt. Det er disse bøkene som i alt vesentlig er kilder for denne historikk. Sjøfarten dominerte Grimstads utvikling etter 1850. Det er derfor naturlig at en av de første foreningene som ble dannet, var sjømannsforeningen. Grimstad Sømandsforening ble stiftet den 18. januar 1855. Den er sannsynligvis den nest eldste bestående forening i Grimstad. Hovedformålet var å virke til beste for sjøfartens og sjømannsstandens interesser. (Grimstad Håndverk- og Industriforening ble stiftet i 1848 og er da formodentlig den eldste)

Det første styret bestod av skipsfører Fredrik Crawfurd som formann, skipsreder Morten Smith Tveten som viseformann, skipsreder Niels Peter Nielsen, og skipsfører, senere besiktelsesmann Jacob Holst Helmer. Foreningen besluttet å holde møter hver annen torsdag og diskuterte da alle spørsmål av interesse for skipsfarten og sjømannsstanden. Foreningen var, i likhet med landets øvrige sjømannsforeninger, likeså mye en rederorganisasjon som en sjømannsorganisasjon. Først omkring århundreskiftet begynet rederne å få sine egne organisasjoner.

De som ikke kjenner byens historie, vil sikkert forbauses over formannens typisk utenlandske navn. Han ble født på Nes Verk i 1815. Hans far var ingeniør Thomas Crawfurd, som på Jacob Aalls oppfordring var kommet fra Skottland for å være behjelpelig med ledelsen av jernproduksjonen. Familien flyttet til Grimstad i 1821 hvor Crawfurd begynte som kjøpmann og reder. Sønnen Fredrik gikk som gutter flest, til sjøs, og han ble skipsfører bare 21 år gammel.

Fra 1886 av holdt man møte hver onsdag. Interessen var stor, og foreningen fikk betydelig tilslutning. I februar 1873 hadde den således 60 medlemmer. Det kan ha interesse av å sitere fortegnelsen da man her finner en lang rekke kjente Grimstadborgere: Skipsfører og megler A. Boe Amundsen, skipsfører A. Bie Andersen, apoteker Hans de Place Artzen, skipsreder Jørgen Bang, skisfører N. Beylegaard, havnefogd og losoldermann Henning Junghans Bie, Joh. P. Bie, skipsreder Jørgen Børresen, agent Edvard Crawfurd, skipsfører Fredrik Crawfurd, kjøpmann Jens Crawfurd, skipsfører John crawfurd, kjøpmann Robert Crawfurd, losoldermann Oluf Due, skipsbyggmester Lars Dømmesmoen, malermester Einar Einarsen, skipsfører Bernt Einersen, skipsreder og banksjef Jens Emile Einersen, skipsfører Daniel Eriksen, overretssakfører Hagbart Johan Falck, agent jacob Fjuren, skipsfører Martinius Flagestad, lege Hans Frisak sen., maltkontollør, tidligere verftseier Mathias Gundersen, skipsfører B. Haagensen, besiktelsesmann og skipsfører Hans Christian Helmer, skipsfører Harald Henriksen, skipsreder Julius Lauritz Henriksen, kjøpmann Salve Henriksen, kjøpmann og banksjef Christian Holst, kjøpmann og skipsreder Gunder Holst, kjøpmann og skipsreder Jacob Holst, skipsreder og dispasjør Harald Isachsen, skisfører Jacob Jacobsen, skipsreder Niels jacobsen (Gjømle), konditor Peter Johansen, kjøpmann Osuld Jørgensen, assuransedirektør Jacob von der Lippe, besiktelsesmann Christian Lorentzen, A. Lunde, byfogd Peter Georg Lundh, skipsfører Gustav Gundersen Morholt, Henning Jansen Morholt, skipsfører B. Mosfjeld, dampskipsekspeditør Anders Nielsen, overrettssakfører Christian Pharo Petersen, skipsfører Joh. Ramslang, seilmaker Gabriel Rasmussen, skipsfører Knud Rasmussen, J. A. Salvesen, skipsreder Fredk. Smith Petersen, fotograf Hermann Smitt, skipsfører Claudius Sonberg, skipsfører Wilhelm Svendsen, skipsfører August Taarvig, kjøpmann A. Tellefsen, skipsfører Omund Tellefsen, skipsfører Rasmus Terjesen og skipsfører Nicolai Thue Johnsen. (Kilde: Grimstad Sjømannsforening gjennom 100 år, av Birger Dannevig)

Fra Grimstad Bys Historie, utgitt i 1927 kan vi lese:

Med unntak av årene 1873 - 1874, da sjømannsforeningens lokale var i madame Amundsens hus, hadde foreningen sine lokaler i Boyesens, senere Møllers hotell til april 1883. Da flyttet foreningen til havnevesenets lokale ved dampskipsbryggen, hvor den ble til april 1908, da den flyttet til det Morten Smith Petersens legat tilhørende hus, Bryggegaten 38. I 1920 flyttet foreningen til Skolegaten 50 (omdøpt til Skolegaten 1). Birger Dannevig skriver i jubileumsboken: Foreningen disponerte her vakre og rommelige lokaler som uten tvil var de beste til da. Aksjeselskapet som eide Skolegaten 50 kom i slutten av 20-årene i økonomiske vanskeligheter, og da bygget gikk til nye eiere, viste det seg vanskeilig å få opprettet ny leiekontrakt. Sjømannsforeningen så derfor ingen annen utvei enn å flytte tilbake til 2. etasje i pakkboden ved dampskipsbryggen, hvilket skjedde i januar 1931. Her holdt sjømannsforeningen til i jubileumsåret (1955) Lokalet var for lite og langt fra hensiktsmessig. I 1901 anskaffet foreningen en fane med byens våpen. Til den tid hadde man benyttet et unionsflagg som fane. I 1917 forærte Albert Andersen foreningen ny fane. Den 29. januar 1875 ble der i generalforsamling vedtatt nye lover, og foreningen mistet forsåvidt sin karakter som ren sjømannsforening idet navnet ble forandret til: Grimstad Sjømands- og Handelsforening. Det har dog alltid senere vært sjøfolk som som har stått for foreningens ledelse og vært de drivende krefter. I 1879 samlet Harald Isachsen inn et beløp på kr. 187, 70 som begynnelse til "Fondet til et vordende sjømandshjem". I desember 1906 ble saken behandlet av foreningens styre. Formann var da skipsreder Albert Andersen. Dette fond på kr. 25.000 var etter hvert fremkommet ved at det flere år tilbake i tiden var ydet penger av forskjellige institusjoner og private til opprettelse av et sjømannshjem i Grimstad, men gjennom tidenes forandring ble tanken om et sjømannshjem oppgitt, og pengene ble besluttet anvendt på beste måte til trengende sjøfolk. Når fondet hadde vokst til kr. 50.000, skulle endelig bestemmelse tas om om dets vider anvendelse. Inntil så skjedde, skulle det hvert år i desember inntil 6/10 av rentene utdeles til verdig trengende sjøfolk eller deres etterlatte i Grimstad by. Med årene ble det fra annet hold i Grimstad satt i gang en innsamling til et nytt gamlehjem for byen. Man begynte da å drøfte muligheten av å få reist et felles sjømanns- og gamlehjem, som ble oppført i 1934. Sjømannsforeningen var aktiv her.

På generalforsamling i januar 1913 ble det av Sjømanns- og Handelsforeningen valgt en komite til gjenopprettelse av Grimstads offentlige sjømannsskole, som hadde vært nedlagt siden 1906, da Stortinget vedtok den nye navigasjonslov. Tross motstand fra flere hold utførte komiteen dette sitt hverv slik at Sjømannsskolen begynte undervisningen allerede høsten 1913. Sjømannsskolen var i gang til 1922. Da var seilskipsfarten nesten slutt, og dermed ble tilgangen på elever så liten at man så seg nødt til å avvikle. Litt om sjøfartsbyen Grimstad fra omkring 1850 Omkring midten av forrige århundre var Grimstads sjøfart inne i en sterk utviklingsperiode. Før 1850 var byens flåte, i likhet med de fleste sørlandsskutene, vesentlig beskjeftiget i trelastfarten på Danmark, England og Frankrike. Men med den engelske navgasjonsaktens opphevelse i 1850 ble fraktfarten hurtig utvidet til de fjerne farvann. "Grimstads skipsfart er likefrem et skoleeksempel på virkningen av navigasjonsaktens opphevelse", skriver professor Worm-Müller i "Den Norske Sjøfarts Historie" I 1850 var i Grimstad tolldistrikt registrert 67 skip på til sammen 8532 netto register tonn, hvilket gir en gjennomsnittsstørrelse av ca 125 tonn. I løpet av det følgende ti år ble tonnasjen tredoblet. I 1860 var flåten på 115 skip og 27220 tonn, eller gjennomsnittlig 235 tonn pr. skip. Fraktfarten på verdenshavene krevde større og bedre skip en dem som kunne brukes i den europeiske trelastfarten. De fleste skutene ble bygget i byen eller omegnen. Grimstad dannet ett av treseilskipsbyggingens sentre. Da Det norske Veritas i 1868 opptok sin første statistikk over skip under bygging, hadde Grimstad-distriktet 20 skip på til sammen ca. 6700 netto register tonn. Dette var ca. 13 % av den tonnasjen som da var under bygging i hele landet. Her ble bygget mange førsteklasses skip, av de beste som ble satt under norsk flagg. Mange Grimstad-skuter var viden kjent for sin kvalitet og sitt flott utseende. (Kilde: Grimstad Sjømannsforening gjennom 100 år. Av Birger Dannevig) Av andre saker foreningen beskjeftiget seg med var da senere formann Oluf Due, agent og dampskipsekspeditør i Grimstad, sterkt interesserte seg for fyrbelysningen i distriktet. Med de trange innseilingene til byen var dette av største betydning, både for utenriksfarten og den stadig tiltagende kystfarten. Ved formannen og foreningens iherdige arbeid ble flere betydelige forbedringer gjennomført. I 1889 sammenkalte sjømannsforeningen et møte for å få i stand en innsamling til en redningsbåt "med stasjon i Vestlandsk havn", som det het seg. Både Arendal, Grimstad og Lillesand gikk den gang under begrepet Vestlandet. Formann var da besiktelsesmann Jacob Helmer, forøvrig foreningens første æresmedlem. Men straks etter innbydelse til bidragsytingen, bevilget Stortinget de nødvendige midler. De av sjømannsforeningens innsamlede midler ble så "at anvende til et Fond for forulykkede Sjøfolks Efterladte av Grimstad by".

I 1924 kom det på tale å nedlegge Rivingen fyr ved innseilingen til Grimstad, som var blitt oppført i 1885. Sjømannsforeningen protesterte på det kraftigste. Foreningen hadde vært aktiv i arbeid med å forbedre fyrbelysningen i det vanskelige farvannet utenfor byen, og man anså det nye forslaget for et tilbakeskritt i utviklingen. Etter mye diskusjon og anstrengelser der sjømannsforeningen fikk støtte verken fra naboforeningene eller Sjømannsforeningenes Fællesforening, ble fyret nedlagt i 1925. Dette gjorde at Grimstad Sjømannsforening fra 31. desember meldte seg ut av fellesforeningen. Forholdet til fellesforeningen behandles annet steds.

Av andre viktige saker for foreningen var havneforholdene og anløp av kystrutene. Man tok mange ganger opp spørsmålet om å få sløyfet "stjernen" ved Grimstad i ruteplanene, noe som betydde at anløpet kunne sløyfes hvis vedkommende kaptein fant det nødvendig. Det er grunn til å tro at foreningens henvendelser førte til bedringer i forholdene. Utvilsomt gjorde kapteinene sitt ytterste og anløp så sant det var mulig, tross den risikofylte seilasen det var i vintermørke og usiktbart vær. Overgangen fra seil til damp gikk her, som ellers på Sørlandet, forholdsvis tungt. Senere formann Harald Isachsen var en av aktørene som var med på utviklingen. Grimstads første dampskipsfører i oversjøisk fart var Albert Andersen fra Hesnes, senere formann og æresmedlem i foreningen.

Forholdet til Sjømannsforeningenes Fællesforening / Sjømannsforeningenes Landsforbund

I 1902 kom den første anmodningen om å melde seg inn i Sjømandsforeningenes Fællesforening. Men foreningen så ingen nytte i medlemskapet da. Men det kom fornyede henvendelser, og foreningen meldte seg inn i 1910. Så kom som ovenfor nevnt kontroversen med Rivingen fyr, og man besluttet å melde seg ut i desember 1925. I 1936 ble foreningen igjen innmeldt og var der til 2010. Da het foreningen Sjømannsforeningenes Landsforening. Utmelding av SLF ble først tatt opp på generlaforsamlingen i januar. Forslagsstiller trakk forslaget da formann Harald Andreassen insisterte på å avvente landsmøtet som foreningen skulle arrangere senere samme år. Imidlertid kom det krav om ekstraordinær generalforsamling, og foreningen meldte seg med stort flertall ut av SLF 24. september 2010. Begrunnelsen var at foreningen ikke så noen nytte av å stå tilsluttet SLF. Meningen var at man heller skulle satse på regionalt samarbeid med de andre foreningene i distriktet.

Sjømannsforeningen prøvde fra 2011 å invitere 9. klasse ungdomsskoleelever fra kommunens tre ungdomsskoler til våre lokaler for å bedre holdninger til sikkerheten i småbåtflåten. Våre partnere var redningsskøyta "Inge Steensland", politiet, brannvesenet og fyrvert Knut Mørland. Arrangementene var en betinget suksess idet kun to skoler møtte. I 2014 møtte bare en skole, og da det var vanskelig for våre partnere å få tid i en travel actionpreget hverdag, og da dessuten rektorene avslo videre invitasjon, ble holdningskampanjen avsluttet i nåværende form. Det ble gjort et forsøk i 2015 sammen med Kystlaget Terje Vigen i Skjeviga. Da svært få i målgruppen kom, la Sjømannsforeningen dette på is.